Plaisir d'amour Digitale Noter

Originalen ble skrevet i Versailles 1784 av en komponist for dronning Marie Antoinette - Jean-Paul-Égide Martini. Dette er en av mange sanger skrevet i opera av ham. Han visste det ikke på den tiden, men han skapte en tidsreisende sang. Den var sannsynligvis skrevet for Marie Antoinette slik at hun kunne synge den mens hun spilte den på harpe.

43 år etter Martinis død i 1816, inkluderte Hector Belioz sangen i en konsert med hans verk. Belioz var besatt av en sangerinne Pauline Viardot og hun hadde Plaisir d'amour på repertoaret. På slutten av 1800-tallet hadde sangen nytte av en boom i salget av noter, og den hadde blitt en nasjonalistisk fransk sang som ble veldig populær og tilgjengelig.

På begynnelsen av 1900-tallet, fordi innspilling av musikk ble mulig, ble musikken veldig tilgjengelig og publikummet til mange sanger vokste veldig raskt. Artister ville elske å lage sin egen versjon, spesielt instrumentalister som visste at opp og ned i Amerika var det barn som ønsket sanger som vanligvis ikke presenteres på en passende måte for dem å spille.

Nøkkelen til suksess for tidsreisende låter er å være på rett sted til rett tid. Å bli plukket opp, bearbeidet og presentert på nytt som noe nytt og spennende. Da forfattere av RCA-hitplater letet etter ideer for å utvikle seg som en nøkkelsang som skulle synges av en relativt lovende start, fant de Plaisir d'amour. De baserte deretter Elvis Presleys 1961, Can't Help Falling in Love på den.

Det er gjenkjennelig den samme melodien selv om teksten er helt ny og den har en helt annen rytme og stil. I filmen Blue Hawaii synger Elvis den for kjæresten sin i en sosial sammenkomst og antar øyeblikkelig en behagelig ny form for et nytt publikum. Det er gledelig helt fra starten ved å gå opp og ned en femtedel som er uvanlig. Broen går inn i en moll toneart og det er en vakker kadens på slutten.